2400% økning – suksess eller misforhold?

Det eksisterer et topp-sjikt innenfor det frie feltet norske scenekunstnere. I denne ligaen florerer det ca. 20 – 25 enheter hvor 10 – 15 av dem søker basisfinansiering av Kulturrådet hvert år, ut over de 9 ambulerende som per 4de år kan søke om ny 4-års bevilgning á årlig 3 MNOK, tilsammen 12 MNOK. Gitt at det eksisterer kun en begrenset avsetning til scenekunst totalt. Ved at søkerne til basisordningen opplever et økonomisk radikalt være, eller ikke være, ved å komme innenfor eller stå utenfor, gjør det betimelig å spørre om fagfeltet kunstnerisk er tjent med denne økonomiske skjevdelingen? 
På få år har 9 vilkårlig utvalgte frigupper gått fra 1 MNOK til 24 000 000 hver i driftsbudsjett finansiert av Basisordningen som fortoner seg som en ren tildelings-bonanza. 3 MNOK pr. år, flere i 8 år. Har produksjonsnivået båret preg av dette? Er det naturlig å spørre, men det ser ikke slik ut.
Samtidig som 13 adekvate søkere, (søkerlisten er på 15 i år, hvorav 13 av de likestilt faglige ikke fikk, og 1 av de 15 søkerne er annengangsinnvilgede, da kun en ny mottaker i år 2013), ikke annonseres av Kulturrådet, da det ville kunne stille tildelingsutvalgene i et uskjønt lys.
Alle de 15 søkerne behøver – og  kvalifiserer seg som mottakere av støtten, etter det Kunstbevegelsen kjenner til gjennom uformell kildeinformasjon. Det er kun subjektivitetshensyn som skiller dem, og nettverk inn mot scenekunstutvalgene.
Når det frie scenekunstmiljøet ikke har statistiske data tilgjengelig som setter skjevfordelingen i perspektiv, kan det være av den enkle grunn at tallene og søkerne som ikke mottar støtte for alvor viser det ran av fellesmidlene ordningen representerer. Det er statistikk som vil fremstå som ubehagelig for interesseorganisasjoner og fagforeninger – som hittil ikke har reagert mot urettferdigheten ved ordningen, på vegne av de resterende 13 søkerne, som en viktig del av medlemsmassen, og kommende generasjoner.
At enkeltgrupper opptrer som bevilgningsmottaker-grossister i scenekunstfeltet, med felles produsenter er en vulgær sannhet, uten sammenligning i Norden.
Ordningen med basisfinansiering tildelt av Kulturrådet, skaper et økonomisk klasseskille i det frie feltet av norsk scenekunst, som ikke er til å akseptere i lengden.
Flere av de søkende kvalifiserer kontinuerlig som søkere siden oppstart av ordningen i 2007, uten å vinne frem i tildelingsrunden, som utarter seg mer eller mindre som stolleken i utvalget.
Grupper som NIE, De Utvalgte, herStay, og andre, har søkt år etter år, siden 2007 for å kunne gi sine medvirkende tilsvarende akseptable vilkår, som sine arbeidstakende lønnsmottaker kunstner-kolleger.
Når anerkjennelsen ikke speiles i tildelingsprosessen bidrar det til å gjøre produksjonsvilkårene og levekår-situasjonen nær uholdbar.
TBC
 
Bilde: Hanami, Flower Festival, Japan
 
 
Litteratur: 
«Dermed må det et nasjonalt løft til med investeringer – som ifølge Norsk Industri må til for å gjøre også tradisjonell industri utenom offshore, lønnsom»:  http://e24.no/makro-og-politikk/norsk-industri-ekstrem-todeling-i-den-norske-industrien-i-2012/20151251
http://folk.uio.no/rnymoen/NAM/LinkedDocuments/NAM_beamer1.pdf
http://morgenbladet.no/debatt/2008/kunstnerlonn_til_alle_kunstnere
http://www.ssb.no/a/histstat/art/art_096.pdf
http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/dok/nouer/2012/nou-2012-11/4/2/2.html?id=681217
 
 

Bilde: Fra Vegard Winge og Ida Müller’s produksjon i 2009
Photo: Magnus Skrede

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere liker dette: