Kunstens Stockholm-syndrom

KUNSTENS STOCKHOLM-SYNDROM

Ikke bør kunstneren være offer for et politisk Stockholmssyndrom, hvor man føler skyld ved ikke å elske sin påståtte velgjører
 ::::::::
Stem på de som ivaretar kunstens interesser, og ser til at den enkelte kunstnerens levestandard økes til et anstendig nivå,  jfr. Enger utvalgets Kulturutredningen 2014.
Gjør som Jan Kjærstad konkluderer, i hans kronikk i Aftenposten i dag, tenk godt gjennom hvilket valg som faktisk vil føre til samfunnets ivaretagelse av kvalitet.
Les her; av kunsten og kunstnerens autonome egenverdi, den kunsten som ikke har inntjening som det ene primærmål.
 
Inntjening 
På samme vis som politikken, samfunnet og næringsregnskapsprinsippene skifter karakter, til å ha inntjening som hovedmål, er kunstneren i tilsvarende grad selvsagt  ikke forventet å være tro mot et bestemt politisk valg.
 
Fri
Kunsten er i sitt vesen fri, vs det faktum at kunstnerens evne til å betjene samfunnets plikter gjør at  mulighet for inntjening ved profesjonelle oppdrag, men også i mellomfasene mellom hvert oppdrag, må fokuseres på.
Det vil si at kunstneren i mylderet av politiske tilbud foran valget, nettopp av de inntjeningshensyn som samfunnet pålegger den nå new public management forvaltede kunsten å fordre, å se til at det endelige valget nettopp gir kunstneren best mulig evne til å klare seg i et stadig hvassere økonomisk landskap.
Det innebærer at kunstneren tvinges til å se til de parti med best utviklet helhetlig omsorgsprogram for kunstneren, i et evigvarende karriereløp-perspektiv.
 
Valg
Det vil rent generelt kunne velges mellom rundt tre ulike retninger:
1. en privatfinansierings modell, hvor tilretteleggelse for frie donasjoner er i høysetet i et talentbelønnings-system, eller motsatt en
2. helstatlig støtteløsning med garantier om midler til overlevelse og talent-utvikling, kunstnerisk utvikling og forskning gjennom udiskutabelt generøse støtte- og velferds-tiltak ved behov i mellomfasene, eller da
3. et konkret løfte om påplusninger til feltet, men uten at man derav kan være mer enn vagt formodentlig antatt å være sikret at noen av disse regndråpene treffer den enkelte kunstner, mer presist, en svært risikabel modell, desverre.
Ved at kunsten som kvalitet er i høysetet, som jo er den ideelle tilstand for en kunstner, noe som fordrer ro og konsentrasjon i arbeidet, kan det med et samfunnsøkonomisk fokus på inntjening som suksesskriterie alene, etterhvert bli så vanskelig og tidkrevende for den enkelte kunstner å stadig omstille seg i vanskelige økonomiske tider mellom hvert oppdrag, at 1. yrket må legges på hyllen, eller 2. man kan forsøke å endre tendensene i samfunnet, eventuelt ved å vurdere å stemme anderledes.
 
Forpliktelse
Kunstneren er av kunstneriske og økonomiske hensyn kun forpliktet til å stemme det parti som omgir kunsten og kunstneren med anstendig levelige økonomiske vilkår, generøs forståelse og respekt.
Ikke bør kunstneren være offer for et politisk Stockholmsyndrom, hvor man føler skyld ved ikke å elske sin påståtte velgjører.
Et kulturfond som gir, men som i neste rekke sluker, en hver mulighet for inntjening i offentlige avgifter, eller som etter å ha innført næringslivets regnskapsførselsprinsipper i det nær idealistiske ikke-profiterende kunst- og kulturlivet, så til de grader utraderer de kunstnere og kunstenheter som ikke har kommersiell agenda eller inntjening som hovedfokus.
 
Sunn kjærlighet
oppstår av fri vilje, det er viktig å velge med omhu.
 
Litteratur: 
Fra DNA til DNB: http://www.aftenposten.no/meninger/article7293356.ece

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere liker dette: